Dispensasjon er en tillatelse i et konkret tilfelle til å fravike plan- og bygningslovens regler eller planer gitt i medhold av loven. Bestemmelsen som gir adgang til dette, er PBL § 19-2. Det kan søkes om varig eller midlertidig dispensasjon fra plan- og bygningslovens bestemmelser, og bestemmelser i kommuneplanens arealdel og reguleringsplaner. Det kan ikke dispenseres fra saksbehandlingsregler, noe som gjelder både plansaker og byggesaker. Det kan dispenseres fra plankrav etter § 11-9 nr. 1 eller § 12-1, under forutsetning av at planen ikke krever konsekvensutredning.

Kommunens adgang til å gi dispensasjon er avgrenset. Det kreves at hensynene bak den bestemmelsen det dispenseres fra ikke blir vesentlig tilsidesatt. I tillegg må det foretas en interesseavveining, der fordelene ved tiltaket må vurderes opp mot ulempene. Det må foreligge en klar overvekt av hensyn som taler for dispensasjon. Det innebærer at det normalt ikke vil være anledning til å gi dispensasjon når hensynene bak bestemmelsen det søkes dispensasjon fra fortsatt gjør seg gjeldende med styrke.

Videre skal kommunen legge vekt på:

• dispensasjonens konsekvenser for helse, miljø, sikkerhet og tilgjengelighet
• nasjonale eller regionale rammer og mål

En negativ uttalelse fra statlig eller regional fagmyndighet skal tillegges vekt. Kommunen bør ikke gi dispensasjon i strid med uttalelse fra statlig eller regional myndighet. Dersom slik dispensasjon likevel gis, kan statlig eller regional myndighet benytte sin rett til å fremme klage dersom det er behov for å endre eller oppheve et dispensasjonsvedtak.

Planer og planbestemmelser har som oftest blitt til gjennom en omfattende beslutningsprosess. Det skal derfor ikke være en kurant sak å fravike disse. En bør være oppmerksom på at en dispensasjon vil skape presedens for senere sammenlignbare saker. Vesentlige planforutsetninger bør ikke fravikes ved bruk av dispensasjon. I slike tilfeller bør det heller reises forslag om endring av planen.