Planlegging og forvaltning av arealbruk og andre naturressurser skal som et hovedprinsipp foregå etter bestemmelsene i plan- og bygningsloven. Dette framgår direkte av plan- og bygningslovens formålsbestemmelse i § 1-1, hvor loven tillegges både en formell og reell overordnet og samordnende funksjon.

En rekke sektorlover har imidlertid bestemmelser om disponering av arealer og naturressurser innenfor sine saksområder. Disse lovene håndheves for det meste av fagetater på ulike nivåer i forvaltningen. Sektorlovenes regler for saksbehandling avviker fra reglene om planlegging og enkeltsaksbehandling i plan- og bygningsloven, og samordningen med plan- og bygningslovens regler varierer. Ut fra ulikhetene i oppbygging, saklig virkeområde og formål kan det oppstå konflikter i saksbehandlingen og mellom vedtak i medhold av sektorlov og plan etter plan- og bygningsloven.

De forskjellige sektorlover utgjør en ganske uensartet lovgivning. Det må derfor søkes tilpasningsdyktige løsninger etter konkrete vurderinger i forhold til hver enkelt lov. Dette kan bl.a. skje ved bruk av “samtykkemodellen”. Etter denne vil sektorlovens regler for saksbehandling opprettholdes, men det innføres krav om at planmyndigheten må samtykke i at saker ferdigbehandles etter sektorloven, dersom de er i strid med plan etter plan- og bygningsloven.

I saker hvor sektorlov og plan- og bygningslov krever særskilt behandling må siktemålet være å få parallellitet i behandlingen, slik at man slipper separate og etterfølgende behandlinger. Dette siste vil medføre både stor uklarhet og forsinkelser i planprosessen.

Det er også viktig at behandlingen av sektorlov og plan- og bygningslov skjer på en slik måte at rettsvirkningene av vedtak og plan blir i samsvar. For saker som fører til rene arealdisponeringsvedtak vil løsningen her kunne være at sektorlovens materielle regler opprettholdes, men saksbehandlingen skal foregå i samsvar med reglene i plan- og bygningsloven. Det følger av formålsparagrafen i plan- og bygningsloven og §§ 1-2, 11-3, 12-4 m.fl. at rettsvirkningene av planer gjelder fullt ut også for tiltak og arealbruk som omfattes av sektorlov, dvs. at plan- og bygningsloven og sektorlov gjelder side om side.

I enkeltsaker som både krever dispensasjon etter plan- og bygningsloven og avklaring/tillatelse etter særlov, kan det oppstå samordningsproblemer. For å unngå unødig saksbehandling og tidsbruk, anbefales det at den omsøkte arealbruken først vurderes etter plan- og bygningsloven, som er den sektorovergripende loven. Et eventuelt positivt dispensasjonsvedtak fritar ikke for behandling etter særlov, men denne vil kunne bli enklere dersom berørte sektormyndigheter har hatt saken til vurdering etter plan- og bygningsloven. Dersom en søknad avslås etter plan- og bygningsloven, kan søker likevel kreve behandling etter særlov. Ev. tillatelse etter særlov vil i så fall ikke få betydning uten at det gis dispensasjon etter plan- og bygningsloven, eller dersom den aktuelle arealplanen endres slik at dispensasjon ikke lenger er nødvendig.

Aktuelle lover som berører arealdisponering er bl.a.:

Lov 14. desember 1917 nr. 17 om vassdragsreguleringer
Konsesjon for kraftproduksjonsanlegg etter vassdragsreguleringsloven kan gis virkning som statlig arealplan etter PBL § 6-4.

Lov 21. juni 1963 nr. 23 Veglov (vegloven)
Lovens § 12 fastlegger at planleggingen etter vegloven skal skje etter plan- og bygningslovens bestemmelser om arealplanlegging. Vegplan kan ikke være i strid med bindende arealdel av kommuneplan eller reguleringsplan .

Lov 21. mai 1965 om skogbruk og skogvern (skogbruksloven)
Skogbrukslovens § 3 første og annet ledd tilsvarer etter endringer ved “samordningsloven” av 1989 helt ut jordlovens § 2 første og andre ledd. Det innebærer at skogbrukslovens § 50 med krav om skogoppsynets tillatelse til omlegging av skogmark viker for planer etter plan- og bygningsloven.

Lov 19. juni 2009 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven)
(erstatter blant annet naturvernloven)
Naturmangfoldlovens prisipper for offentlig beslutningstaking §§ 8-12 skal legges til grunn i all saksbehandling som berører naturverdier, noe som også omfatter mange plansaker. Vernevedtak skal følge tilnærmet samme saksgang som statlig arealplan etter § 6-4 i plan- og bygningsloven. Ved søknader om dispensasjon innenfor områder vernet etter naturvernloven eller naturmangfoldloven, anbefales det at saken først behandles etter verneforskriften og deretter etter plan- og bygningsloven. Tiltak som berører prioriterte arter skal behandles etter naturmangfoldlovens § 24 før det eventuelt gis tillatelse til tiltak etter PBL.

Lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner (kulturminneloven)
Fredningsvedtak etter §§ 5, 15 og 21 treffes av Riksantikvaren. Behandling av fredningssaker følger for øvrig samme saksgang som statlig arealplan etter plan- og bygningslovens § 6-4.

Lov 21. desember 1979 nr. 77 om jordskifte o.a. (jordskifteloven)
Etter § 41 skal jordskifteretten ta hensyn til planer etter plan- og bygningsloven.

Lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven)
Forurensningsspørsmål skal om mulig søkes løst for større områder under ett og på grunnlag av overordna planer eller reguleringsplaner. Hvis en virksomhet vil være i strid med planer etter plan- og bygningsloven skal forurensningsmyndigheten bare gi tillatelse etter forurensningsloven med samtykke fra planmyndighetene (samtykkemodellen).

Lokalisering av virksomheter som medfører støy skal som hovedregel avklares i kommuneplan, og følges opp gjennom reguleringsplan. Dersom støyforholdene er tilfredsstillende ivaretatt gjennom reguleringsplan, vil det sjelden være aktuelt for forurensningsmyndigheten å kreve konsesjonsbehandling etter forurensningsloven.

Lov av 29. mai 1981 nr. 38 om viltet (viltloven)
I viltlovens § 7 er inntatt et generelt krav om at hensynet til viltinteressene skal innpasses i oversiktsplanleggingen etter plan- og bygningsloven.

Lov 29. juni 1990 nr. 50 om produksjon, omforming, overføring, omsetning og fordeling av energi (energiloven) 
Konsesjon for kraftanlegg kan gis virkning som statlig arealplan etter PBL § 6-4.

Lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v.
I lovens § 7 er inntatt et generelt krav om at hensynet til laks- og innlandsfiskeinteressene skal innpasses i oversiktsplanleggingen etter plan- og bygningsloven.

Lov 12. mai 1995 nr. 23 om jord (jordloven)
Etter jordlova § 2 gjelder ikke bestemmelsene i § 9 om arealdisponering og § 12 om forbudet mot deling eller omdisponering av eiendom som nyttes eller kan nyttes til jordbruk eller skogbruk i områder som:

• i reguleringsplan er lagt ut til andre formål enn landbruk eller hensynssone som med tilhørende bestemmelser fastlegger faresone
• i bindende arealdel av kommuneplan er lagt ut til bebyggelse og anlegg eller landbruks-, natur- og friluftsområde der grunnutnyttelsen er i samsvar med bestemmelser om spredt bebyggelse som krever at det foreligger reguleringsplan før deling og utbygging kan finne sted.

Lov av 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven)
Vassdragsmyndigheten kan etter § 20 fastsette at det ikke trengs konsesjonsbehandling for tiltak som er tillatt i reguleringsplan etter PBL.